Anna stivnet med servietten i hånden. Hun ble stående og se på ham, mens hun ventet på at han skulle le, si at det bare var en smakløs spøk, og trekke en liten fløyelsesboks opp fra lommen.

Men Erik lo ikke.

Han åpnet mappen og skjøv papirene mot henne.

Det var en kjøpekontrakt på en leilighet i et nytt boligkompleks i utkanten av byen. Under feltet «Kjøper» sto navnet til søsteren hans, Sara.

— Erik, dette må være en feil, sa Anna lavt. Fingrene hennes var allerede begynt å dovne bort. — Der sto det åtte hundre tusen kroner. Vi sparte dem i seks år. Fra lønnen min. Fra prosjektene dine. Jeg droppet til og med bedøvelse hos tannlegen mer enn én gang fordi jeg skulle spare. Du sa at dette var hjemmet vårt.

— Sara har fått barn. Hun trenger det mer, svarte Erik kort, og strakte seg etter vinglasset hun hadde satt frem til dem begge. — Hun er alene med gutten, mens du og jeg klarer oss fint. Du er en klok kvinne, Anna. Du tjener inn igjen penger. Hva er det du surmuler for? Skal du ha hus servert på fat? Når det blir penger, blir det bolig. Inntil videre får Sara bo som et menneske. Hun har fortjent det.

— Fortjent det? Anna hørte sin egen stemme som om den kom fra et annet rom. — Hun har ikke jobbet én hel dag i hele sitt liv. I fjor kjøpte du bil til henne. Etterpå betalte du ferie ved sjøen for henne. Og nå en leilighet. For penger som du og jeg tjente sammen. Hører du egentlig hva du sier?

— Er det jeg som ikke hører? Erik lente seg fremover. Smilet hans ble hardt, nesten dyrisk. — Nei, kjære deg. Det er du som har glemt hvor grensene går. Firmaet står på mor. Jeg er daglig leder. Du er en ansatt regnskapsfører som har fått lønnen sin og ikke har noen rett til å stikke nesen inn i mine avgjørelser. Du har glemt plassen din. Vil du fortsette å leve på min regning, så sitter du stille og smiler. Liker du det ikke, er døren der. Men husk én ting: Uten meg er du ingen. Hvem trenger en kvinne på trettiåtte uten mann og med noen småpenger på kortet?

Han tømte vinglasset i ett drag, reiste seg og kastet servietten rett oppi salaten.

Anna ble stående ved bordet. Blikket hennes gled over dokumentene som lå strødd mellom tallerkenene, over den fete trykkskriften med svigerinnens navn, over de mørkerøde vindråpene som hadde truffet det hvite arket.

Hun gråt ikke.

Et eller annet inne i henne brast, løsnet og falt ned i magen som en iskald, tung stein.

Erik tok jakken fra knaggen og snudde seg i døråpningen.

— Jeg drar til Sara. Vi skal feire innflyttingen. Du kan lufte litt her og tenke over hvordan du oppfører deg. Og ikke finn på noe dumt. Du er jo en smart kvinne.

Døren slo igjen bak ham.

Anna ble alene.

Langsomt sank hun ned på stolen. I kanskje ti minutter satt hun helt stille og stirret tomt fremfor seg. Så reiste hun seg, tok telefonen og så at det hadde kommet en ny melding.

Sara hadde sendt et bilde.

Den lubne hånden hennes, med skrikende manikyr, holdt et knippe nøkler foran en helt ny inngangsdør. Under bildet sto det:

«Takk for den lille gaven, søster.»

Anna la telefonen fra seg og gikk bort til vinduet. Utenfor glødet gule gatelys, og en og annen bil tutet et sted nede i gaten. Byen fortsatte som før, fullstendig uvitende om at en kvinne akkurat i dette øyeblikket hadde sluttet å være bare en tålmodig hustru.