— For sju år siden kastet dere meg ut. Dere sa jeg ikke var verdt noe. Jeg dro, og jeg ba aldri om en krone. Dere ante ikke hvordan jeg klarte meg, og dere brydde dere heller ikke. Men nå står dere her og krever? Gå.

— Vi oppdro deg! Mor rørte seg ikke av flekken. — Vi ga deg mat og klær!

— Og det gir dere rett til å bestemme over livet mitt? Dere gjorde det foreldre er forpliktet til å gjøre. Det betyr ikke at jeg skylder dere evig takknemlighet.

Lars gliste skjevt.

— Se på henne da. Prinsessen selv. Har du glemt hvor du kommer fra?

Jeg vendte meg mot ham.

— Du fikk bilen din. Jeg skylder deg ingenting. Ingen av dere.

Far tok enda et steg frem. Ansiktet hans var mørkerødt.

— Du har plikt til å hjelpe oss! Vi er familie!

— Familie? Jeg lo kort. — Dere er mennesker som lukter penger. Vakter!

To sikkerhetsvakter kom inn i stuen. Mor og far vekslet et raskt, usikkert blikk.

— Følg dem ut, sa jeg. — Og slipp dem aldri inn igjen. Sett dem på svartelisten.

Mor klamret seg til dørkarmen.

— Anna, dette kommer du til å angre på! Vi er ditt eget blod!

— Kanskje det, svarte jeg. — Men jeg gjør det likevel.

De ble ført ut. Mor ropte om utakknemlighet, mens far vred seg og forsøkte å rive seg løs. Så gikk døren igjen. Stillheten etterpå var nesten øredøvende. Inger la armen rundt skuldrene mine.

— Du klarte det fint. Du sto støtt.

Jeg nikket. Hele kroppen skalv, men ikke av redsel. Det var lettelse.

Dagen etter begynte telefonene. Mor sendte lange talemeldinger om hvor «hjerteløs» jeg var. Lars skrev kort og frekt:

— Hør her, jeg trenger et lån til bilen. Du har jo mer enn nok, så hjelp broren din litt.

Jeg svarte ikke. Jeg blokkerte ham. To dager senere kom det melding fra Kari, privat, full av sukkersøte ord og tårer om skolepenger og foreldrenes gjeld.

Jeg slettet den også. Så blokkerte jeg henne.

Deretter begynte de å dukke opp ved jobben min. Far sto en ettermiddag ved porten til bilforhandleren og ventet til jeg kom ut. Han gikk rett bort, grep meg hardt i albuen og senket stemmen.

— Anna, la oss snakke ordentlig. Vi trenger faktisk hjelp. Jeg er pensjonist.

— … og moren din er syk.

Jeg rev armen løs fra grepet hans.

— Var dere ikke syke på sju år? Trengte dere aldri noe da? Jo, selvfølgelig gjorde dere det. Dere kom bare ikke til meg. For dere var sikre på at jeg ikke hadde noe å gi. Men så fikk dere øye på huset, og plutselig husket dere at vi visstnok var familie.

— Pengene har gjort deg hard, sa han surt.

— Nei. Det var dere som ødela alt den dagen dere kastet meg ut, fordi jeg nektet å gi fra meg det aller siste jeg hadde.

Jeg gikk forbi ham uten å vente på svar, satte meg i bilen og kjørte. Dagen etter sto han der igjen. Så kom mor. Deretter møtte de opp sammen.

Anders mente at jeg burde anmelde det. Til slutt kom en politibetjent og snakket med dem. De forsvant, men mor rakk å rope etter meg:

— Du kommer til å brenne for dette, Anna! Du svikter dine egne foreldre!

Jeg snudde meg ikke.

Så fulgte tre uker med stillhet. Et øyeblikk begynte jeg nesten å tro at de hadde gitt opp. Jeg jobbet, planla bryllupet og gjorde alt enkelt — bare de aller nærmeste skulle være med.