Anne hadde aldri ønsket å bruke noe av det. Ikke egentlig. Men nå kjente hun en stille takknemlighet over at hun hadde vært forutseende nok til å ta vare på bevisene.

Klokken åtte presis ringte det på døren.

Henrik kom inn med nølende skritt. I hendene holdt han en eske fra bakeriet, fylt med bakverk han visste at Anne likte best. Et forsøk på forsoning, uten at han sa det høyt. Han satte esken på kjøkkenbenken og ble stående et øyeblikk.

— Vi må snakke sammen, sa han til slutt.

Anne nikket langsomt.

— Det vet jeg.

Han satte seg på stolen rett overfor henne og gned håndflatene mot hverandre, som om han forsøkte å finne feste.

— Jeg har sagt til foreldrene mine at de ikke får komme tilbake hit før de går med på ordentlige grenser. Ikke vage løfter. Reelle grenser. De er rasende. Mor mener du har vendt meg mot henne.

Anne foldet hendene foran seg på bordet.

— Har jeg vendt deg mot henne? Eller har hun selv presset det så langt?

Denne gangen kom det ingen innvendinger fra Henrik. Han ristet bare svakt på hodet.

— Jeg skjønte ikke hvor mye jeg faktisk har latt passere. Og jeg forsto ikke hvor mye Ida har fått med seg.

Anne pustet rolig ut.

— Hun er sju år, Henrik. Akkurat nå lærer hun hva trygghet betyr. Hun lærer hvordan kjærlighet skal kjennes. Hvis hun ser at voksne kan behandle henne slik, og at vi likevel slipper dem inn i hjemmet vårt med åpne armer, kommer hun til å tro at det er normalt.

Henrik sank bakover i stolen. Skylden la seg tungt over ansiktet hans.

— Du har rett.

Anne skjøv en mappe over bordet mot ham.

— Jeg vil at du skal se hvor langt dette har gått.

Han åpnet den langsomt. Først kom bildene. Deretter utskrifter av meldinger. Så korte beskrivelser av episoder og lydopptak der Inger kalte Ida for «ulykkesfugl», «altfor følsom» og «oppmerksomhetssyk». Til slutt lå det en video der, tatt i skjul måneden før. På skjermen gråt Ida etter at Inger hadde revet tegningen hennes ut av hendene og delt den i to.

Henrik løftet hånden til munnen.

— Jeg visste ikke at det var så mye …

— Nei, sa Anne lavt. — Du ville ikke vite det.

Han forsøkte ikke å forsvare seg. Han sa ingenting som kunne gjøre det mindre.

Stillheten mellom dem var lang, men ikke tom. Til slutt så Henrik opp.

— Jeg har begynt hos en familieterapeut. Og jeg vil gjerne at vi også går sammen. Jeg vil prøve å reparere dette … hvis du i det hele tatt er villig.

Noe rørte seg i Anne. Ikke tillit, ikke ennå. Men kanskje et forsiktig rom der håp kunne få plass.

— Vi kan prøve, sa hun. — For Ida.

Henrik nikket sakte.

— For oss alle.

Da hørtes små, subbende skritt i gangen. Ida kom inn på kjøkkenet med bustete hår og søvntunge øyne. Uten å si noe klatret hun opp på fanget til Anne og lente seg inntil henne.

Henrik strakte hånden over bordet og la fingrene varsomt over Idas lille hånd.

— Pappa er her, hvisket han. — Og fra nå av skal ting bli annerledes.

Anne så på de små fingrene til Ida som langsomt krøllet seg rundt hans.

For første gang på svært lenge kjentes det som om dette kanskje var et løfte det gikk an å tro på.